Ettersom jeg har skrevet mye på engelsk i det siste tenkte jeg å skrive denne på norsk.
Jeg er på vei til jobben og føler meg rimelig dårlig. Føler angst og generell nedforhet. Det er fredag og jeg burde være glad for det, men på meg ser det ut til å ha en motsatt effekt ettersom jeg har følt dette i andre tilfeller også. Hjelper ikke at himmelen åpnet seg heller.
Alle opplever motgang, sorg, ulykke med mer, og har bølger med depresjon. Noen mer enn andre. Når man tenker tilbake på livet og hvor mange år som var gode og hvilke man helst vil glemme; jeg er kanskje i en partisk sinnstilstand akkurat nå men jeg er nok i den båten med flest år man helst vil glemme. Det sier kanskje sitt.
Nå er den (høy)gravide kjæresten min i Thailand uten meg og jeg har vært alene i ca. 2 måneder. Noen takler ensomhet bra og noen dårlig, jeg takler det greit i perioder men det er jo en grunnpilar/noe man kan støtte seg på som er revet bort – en relativt signifikant en vil jeg påstå. En til grunn til å være nedfor og en mindre grunn til å være glad.
Nå skal det sies at depresjon er langt ifra ett regnestykke ala “flest positiver vil si glad og flest negativer vil si trist”. Det ligger en historie bak. Det ligger alltid en historie bak. Hva er min historie? Den er for lang til å dekkes i en blog artikkel, men heller ikke historier forteller hele.. historien.
Kanskje det er noe kjemisk i hjernen, er det noe som gnager på samvittigheten eller kan det være at jeg dypt under sterkt misliker fredager? Hvem vet.
Fra ett objektivt perspektiv tror jeg ikke at jeg er i en dårlig situasjon: jeg har en liten en på vei, bor i egen leilighet, har støttende foreldre, har fast jobb med stabil inntekt og har en fantastisk kjæreste.
Jaja, heldigvis er det fredag bare en gang i uka.
RSS