Kjæresten min er nå på sykehuset i Thailand og skal snart føde vårt første barn. Jeg er 8600 kilometer borte.
Jeg fikk ringt og vi fikk vekslet noen ord og jeg fikk kastet inn noen betryggelser før hun måtte legge på grunnet smerter. Hva skal man si egentlig?
Hun sier at fødselen sannsynligvis skjer på kvelden, rundt klokka åtte Thailandsk tid. Det vil si rundt klokka tre for meg, da er jeg og slaver på ett kontor.
Hva jeg føler? Engstelse, skuffelse, hjelpesløshet, litt tom egentlig, auto-pilot, hvilemodus. Jeg drar ned om skarve tre dager og ville veldig gjerne vært med på fødselen. Istedenfor sitter jeg på en T-bane proppet med fremmede på vei for å tjene sitt levebrød, akkurat som meg.
Uflaks igjen.
Selvfølgelig er jeg også glad for at vi får ett ytterligere familiemedlem. Det er noe spesielt; ett mirakel.
Lovely baby.
RSS